Sorg

1. desember ble Tobias påkjørt. Ingen var hjemme her da det skjedde. Jeg forsøkte å rope ham inn da jeg kom fra jobb. Hørte han svarte, med klagende rop fra hagen. Omsider ble han funnet langt innunder den store grana i hagen. Det var helt tydelig at noe var galt, iskald var han. Neste dag bar det til dyrlegen, hvor vi tok røntgenbilde. Komplisert hoftebrudd! Bildene ble sendt videre til dyreklinikken på Kongsvinger for vurdering. Og Tobias ble lagt på drypp. Vel hjemme igjen bygget vi en "sykeseng" og håpet at operasjon var mulig. Svar skulle vi få om 2 dager.

Men det var nok noen indre skader utenom bruddet, for neste dag døde lille Tobias.
Zacha var tydelig bekymret for ham, luktet forsiktig på ham. I 2 dager lette hun etter ham, rundt om i huset, kikket ut av vinduene.
Vi savner Tobiasen vår!

Et yrende liv i hagen

Jeg sitter og drikker min morgenkaffe en søndag morgen, knipser litt med kamera etter hvert som motivet endrer seg. Fra stolen min er det bare vel en meter til matfatet utenfor. Et yrende liv. Meisene plukker med seg frø, de trenger å feste frøet for å hakke hull på skallet. Spettmeisen gjemmer frø i barken på ei furu. Greit å ha litt ekstra mat utover vinteren.

Akkurat denne morgenen var det bare meiser i farta.

Mikkel på visitt

Jeg satt og nøt morgenkaffen. Denne stille stunden tidlig om morgen er uhyre viktig for meg, dagen føles fullstendig ødelagt uten, i alle fall der og da. Så begynner Tobias, katten min, å oppføre seg litt merkelig på ryggen av nabostolen. Han kikker stadig ut, snur seg og så ned på gulvet og vil ut. Men så tidlig vil ikke mor slippe ham ut. Bilene holder sjelden fartsgrensene så tidlig, det er mørkt ute og i mørket er alle katter grå.
På vei ut etter påfyll av kaffe kikker jeg ut gjennom vinduet i hagedøra og der sitter sannerlig en liten tass og koser seg med et kjøttbein Zacha har etterlatt. Ved synet av meg reiser tassen seg og jeg ser det er en rev, ikke spesielt stor, men med en flott hale med hvit haletipp og mørkere bein. Fargen ellers var vanskelig å bedømme, i likhet med katter er også rever grå i mørket. Den snur seg et par ganger, har nok ikke lyst til å forlate det gode beinet, men etter hvert krysser den riksveien og forsvinner mellom husa hos naboen.

Svartmeis på foringsplassen

Stemorsblomstene i den ene blomsterkassa flatet plutselig ut en tid tilbake. Jeg har en mistanke om at Tobias hadde søkt tilhold der, kanskje for å fange fugl, kanskje for å søke tilflukt for annen katt, han er litt pysete. Eller kanskje for å få det store overblikket, man ser tross alt mer fra høyde 130 cm enn fra bare 30.
Så kassa ble igjen et foringsbrett for småfugler. En foringsautomat er i tillegg plassert oppe på veggen, men man ser tydelig at kassa foretrekkes. Jeg har sett opp til 30 stykker der samtidig. Da sitter de i kø på gelenderet og i buskfurua ved siden av, ventende på tur/åpning.

I dag inntok en ny fugl kassa. Svartmeis har jeg ikke sett tidligere i min hage. Svartmeisen er den minste av meisene og var lett å kjenne igjen fra fugleboka, som aldri er langt unna. Til å begynne med så den litt pjuskete ut, men det var tydeligvis bare høstvinden. Det blåser til og med på Finnskogen nå om dagen, og mer enn tidligere år, synes jeg.

Oktober - frost i min hage

Hagemøblene er ryddet inn, bare skjelettet står tilbake av hagepaviljongen. Uværet i helgen, som forårsaket strømbrudd i 3 1/2 time, ryddet også bjerkene for blad. Nå står de nesten nakne. På hagedammen ligger et tynt isdekke, krakelert. Men nyperosene blomstrer ennå, i krampaktig rødt, med frosne knopper. Noen busker er fremdeles grønne, andre rustbrune og rødgule. Tidlig morgen er graset hvitrimet.

Fuglemateren utenfor hagedøren er satt opp og fylt med solsikkefrø. En meisebolle svever under, lik en karusell når en fugl lander der, rundt og rundt, først en vei, så motsatt. Selv stemorsblomstene er frosset nå, solsikkefrø, småfugler og ekorn har overtatt blomsterkassa utenfor hagedøra. Atter kan Tobias og jeg nyte synet av ekorn og fugl på nært hold.

Ekornet har begynt å få vinterfarge, pelsen er blitt litt grålig over ryggen. Og tenk, halen har nærmest midtskill! En stund i dag satt Nøtteliten helt stille i blomsterkassa, litt skjelvende, lyttende, på tobein med forlabbende presset mot brystet. Kanskje været han Tobias, som hadde jaget ekorn i dag morges? Men snart roet han seg igjen, spiste videre. Av og til ser jeg han gjemmer frø i plenen. Undres om de finner det igjen? Neppe, under all snøen som kommer, det er vel bare instinkt.

Spettmeisen gjemmer også frø, dytter dem inn i furubarken. Han finner dem nok igjen, enklere der.

September - høsten kommer

Var dette årets siste kaffekos? +15 grader i dag og sola tittet frem av og til. Hagemøblene står fremdeles med puter, jeg måtte bare nyte denne muligheten. Kanskje siste gang mine røde hagesko med bier skulle brukes? Jeg pakker hagekurven med termokanne og kopp, samt litt kjeks, ifører meg en deilig golfjakke og strener ut til hagepaviljongen. Det er ren nytelse, selv om sola stort sett glimrer med sitt fravær. Hundeglam i det fjerne, er visst trekkhundmøte i nabolaget. Duene sitter og halvsover på den lange greina over fuglemateren. De klamrer seg fast til den med jevne mellomrom, prøver å få tak i noen frø. Men stort sett spiser de restene på bakken. Tobias kommer vandrende, lykkelig over at mor igjen er i hagen, kjæler seg omkring føttene mine og forsøker å markere, "jeg eier deg jeg mor." Heldigvis er han kastrert. Plutselig får han øye på en fugl i nærheten og smyger seg av gårde. Men, denne gang lykkes han ikke. En stund etter farer han gjennom hagen, med ørene vendt bakover og halen i en vinkel til siden. Et eller annet har skremt ham, uvisst hva. Han er litt pysete etter en slosskamp med en annen katt for en stund siden. Den morsomheten kostet mor 600 kroner hos dyrlegen og Tobias et gjenklistret øye. Heldigvis var det bare en byll over øyet, men for et slit med å få i en høyst motvillig katt medisiner.

Alle trekkfuglene ser ut til å ha forlatt hagen, i alle fall er ingen synlige. Bare duene, en skjære som spankulerer omkring og et par kjøttmeier er å se.
Nyperosene blomstrer ennå, med store orange nyper i tillegg. Et par andre roser også lyser rødt. Og potentillaen er i full blomst nå, med lysende gule blomster.
Bjerkene begynner å bli temmelig gule og litt glisne i bladverket. Det synes på gressbakken under.
Og jeg blir sittende en lang stund, ser meg omkring, nyter søndagsstillheten. Få biler passerer. Og begynner å legge planer for neste år, ønsker meg en grillplass, helst med tak over og benker rundt. Et sted der man kan sitte og spise samtidig. Det er absolutt plass til det i min hage. Men er neppe gratis å bygge. Men, hvor mye vil den bli brukt??? Vi får se, kanskje - kanskje ikke...

Putene får ligge i stolene i dag, kanskje blir det en ny anledning neste helg? Men, markisene bør heves, har brent meg på det før, at de var umulig å få tørre før det plutselig snødde. Pene er de ikke lenger, etter 20 års bruk, men fremdeles fullt brukbare og det er vel det viktigste.

Jeg vandrer rundt huset. Det er alltid en nytelse, å kunne gå rundt huset. Jeg har tidligere bodd både i rekkehus og blokk. Praktisk selvsagt, men du så deilig å kunne sitte i fred ute, uten nære gjenboere, uten å være nødt til å prate når du ikke føler for det. Uten å høre andre mennesker med driller som borer i betongvegger. Bare fuglekvitter og litt hundeglam i det fjerne, samt en bil i ny og ne. Stillhet er en gave man bør nyte - i sin hage.

August i min hage

Det har dannet seg nyper på rosebuskene. Ennå ser de kjedelig grønne ut, men blir snart røde og fristende for småfuglene. Bærene på søtmispelene er fortært allerede. Potentillaen blomstrer dårlig i år, kanskje det var for tørt i varmeperioden og for vått senere. Bare en enslig rose hist og pist som blomstrer, samt en liten staude som fulgte med en av syrinene fra hagesenteret i fjor. Den er hvit med store blomster og er kommet igjen nå i år.

Svalene har nok reist sørover, jeg verken ser eller hører dem lenger. Men linerlene og rødstrupen holder fremdeles stand, enn så lenge. Men i natt sank temperaturen ned til bare en plussgrad, i klarværet. Men i helgen var det godt og varmt ute. Ekornet danset i trærne, gråtrosten jaktet på meitemark. Selv svarttrosten var i farten, fløy opp fra skjulestedet under hagetrappa da pus skulle ut.

Jeg ser ut på hagedammen og undres, når får jeg gjort noe med den? Ugresset har tatt fullstendig overhånd. Alle staudene som en gang sto der, er døde, kvalt av ugress. Jeg egner meg nok best til busker, siden luking ikke er min sterke side. Men Zashas løpestreng går rett over dammen. Da egner det seg dårlig med busker, hun ville bare sette seg fast. Får se om jeg får gjort noe med dammen neste sommer.

Rødstrupen

Med Tobias på evig fuglejakt i dette paradis av fugler sier det seg selv at noen av og til går med. Men, heldigvis ikke mange. Tobias er litt klumsete, ikke den store jegeren. Og neppe spesielt sulten! Men, selvsagt er jaktinstinktet der, han er tross alt en katt. Så jeg var meget redd for den lille rødstrupen, som ruget i spireabusken. Men, jeg tror det har gått bra. I går så jeg en nusselig liten rødstrupe, sittende på ryggen av en hagestol, fløy noen små runder, tilbake til hagestolen igjen, nippet litt til vannet i dammen og fløy bort. Så kommer den kanskje igjen neste år også.

Nøtteliten

Det tordnet og regnet øste ned. Plutselig ser jeg en liten skapning, sittende på vannbrettet utenfor vinduet, tittende inn på meg. Så undersøker han blomsterkassa, der jeg pleier å legge solsikkefrø om vinteren. Deretter farer han opp til festet for materen jeg bruker om vinteren, men der var verken mater eller mat. Vi våknet til tordenvær og et høljende regn i dag. Hvem tenker på å fylle opp fuglematere eller henge ut meiseboller i slikt vær? Men Nøtteliten var sulten og viste det tydelig, der han kikket inn på meg. Rar følelse egentlig, å kunne se et slikt lite vesen inn i øynene, på en halv meters hold. Så snart den verste skura ga seg ble materen fylt opp.

Ny gjest i hagen?

Jeg har av og til lyttet til trillende toner i min hage. Og i dag så jeg den, en løvsanger, i nyperosebusken rett utenfor kjøkkenvinduet, letende etter insekter. Jeg måtte selvsagt frem med fugleboka for å bekrefte hva jeg så. Jeg mener det må være løvsanger, selv om gransangeren er ganske lik. Men, halve tomta mi består av løvtrær, noen furuer er det selvsagt her, men, utenom tuntreet er det heller smått med gran. Dessuten, fargepartiet ved øynene ble feil i forhold til gransangeren, stripen var mørk, slik bildet av løvsangeren viste. Kanskje litt sterkt å snakke om farger, når det gjelder sangere. De er ganske uanselige i så henseende, i motsetning til resten av klientellet i min hage. Ikke har de avgrensede fargepartier som dompap og meiser, ei heller mønstre i fjærdrakten som finker og sisiker. Men, i motsetning til disse, trenger de heller ikke disse fargene for å tiltrekke sin make, det holder med sangen.

Sameksistens

Pilfinkene elsker meisebollene. To og noen ganger tre stykker sitter på hver bolle mens det sitter en hel kø av pilfinker ventene på ledig plass. Bollene snurrer rundt i de lange snørene slik at det minner mest om karuseller.
Av og til kommer ekorn, strever litt med å finne ut hvilken gren som kan brukes for å komme nærmest mulig, , henger opp ned etter bakbeina, heiser opp snørene og gumler i seg bollene.
Nedenfor på bakken leter duene etter rester som har falt ned.

Ekornungene

Tre små ekorn har holdt til i hagen en stund, sittende to stykker på hver side av materen, den tredje henvist til restene på bakken. Lenge hadde de selskap med hverandre, , to og tre i følge etter herandre, men så i går var det sterkestes rett som gjaldt. Intet selskap på den andre siden av materen ble tolerert lenger. Vill jaging og snatring rundt trestammen til den ene flyktet lenger unna.Jeg har hengt opp meiseboller i lange hyssingsnører, for at skjæra ikke skal hakke dem opp. Er snørene for korte haler hun dem bare opp og gumler i seg. Og meisebollene er forbeholdt småfuglene. Men ekornet er selvsagt litt av en akrobat. Hengende ned etter bakbeina klarte han akkurat å nå ned til meisebolla. Slik hang han opp ned og koste seg. To meiseboller gikk ned på høykant.

Min hage

Stedet her består stort sett av et ra, en morene, liggende igjen etter istiden. Jorda er derfor svært sand- og grusholdig, så også i min hage. Og da jeg ikke lenger egner meg for å ligge på kne med luking, har jeg, stort sett, satset på opphøyde bed, fylt opp med en blanding av den opprinnelige sandjorda blandet med veksttorv og kompost. Og i og med at hagen ligger i et såpass kaldt strøk av landet vårt, samt at jeg egentlig har lite tid til hagestell, har jeg stort sett satset på blomstrende busker. Blomstringssesongen her er kort, i mai/juni blomstrer først søtmispel, så brudespirea og deretter syriner. Etter hvert kommer så de ulike rosene i blomst og til sist rosespirea og potentilla.

Tobias og grønnfinken

Et voldsomt rabalder hørtes i buskene bak hagepaviljongen, midt i min daglige kaffekos. Og ut av krattet spretter Tobias, med en stakkars grønnfink i munnen. Og selvsagt hyler mor "FY" og Tobias mister interessen etter et øyeblikks lek. Og vandret avgårde fra mor og en stakkars grønnfink, som så halvdød ut, der den sto med hodet ned i plenen og halefjær rett til værs. Mor selvsagt helt fortvilet, hun klarer ikke å fullføre jobben og ingen Tobias kommer tilbake. Så der ble vi sittende, den stakkars fuglen et par meter fra meg og jeg kikkende på den. Ville den klare seg? Etter en stund rettet den seg opp litt, begynte å nappe litt i noen ferske gressfrø. Så rørte jeg meg litt og fuglen stivnet på ny. Så satt vi der igjen, fuglen stiv av skrekk og jeg urørlig for ikke å skremme. Langt om lenge rørte den på seg, flakset litt med vingene, men virket åpenbart skadet. Den humpet seg med vinger og bein bort under den store grana midt i hagen og forsvant bak hagegrillen. Tobias holdt seg langt borte, var nok dratt på jaktmarker i betryggende avstand fra sin hylende matmor. Og hvor fuglen ble av vites ikke. Ved nærmere ettersyn var den forsvunnet.

Tobias på jakt

Tobias, en eldre langhåret skogskatt som jeg overtok fra min yngste datter, koser seg med jakt i sommer. Først var det mus, har ikke sett flere av dem nå, men de er vel heller ikke spesielt synlige. Men, etter at Tobias flyttet inn ser jeg heller ikke tydelige museganger i gresset når snøen forsvinner, slik jeg så tidligere.
Så startet sesongen med rugende fugler, jeg håper han ikke klarte å ta for mange, har i alle fall ikke funnet mye fjærrester. Men, den stakkars rødstrupen som ruget i brudespirean, jeg undres om den kommer tilbake neste år også. Den har ruget på samme sted i flere år nå. Undres om fugleungene returnerer til fødestedet? Eller er det samme voksne fugl? Jeg tror ikke det, levetiden er neppe så lang.
Og så den mengden med fugl det ble i hagen når alle ungene var flyvedyktige, men ikke hadde forlatt foreldrene ennå. Stakkars Tobias ble helt stresset. Men, en fugl har han lært å holde seg unna, nemlig skjæra. Den lærdommen tror jeg han hadde fått før han flyttet inn her. Ellers hadde skjærene plaget ham, de glemmer aldri. Her er et stort skjærereir, eller ser ut som tre stykker, men handler vel om en utbygging, i ei stor gammel furu midt i hagen. Skjæreungene ser nesten ut som de voksne, men halefjærene er så stutte.
I går hørtes en voldsom krafsing i krattet bak paviljongen. Og ut av krattet spratt en frosk og Tobias. Frosken klarte seg heldigvis over i hagedammen, med Tobias luskende rundt en lang stund. Tobias har et herlig sommerliv i år.

Kjernebiter?

Oppdaget en ny fugl i hagen i dag. Ifølge fugleboka mi var det en kjernebiter, både størrelse, utseende og farger stemte. Og jeg har de siste dagene hørt en, for meg, ukjent fuglelyd. Men kjernebiteren skal normalt ikke holde til på Finnskogen. Den hekker, ifølge boka, langs kysten av Oslofjorden. Men, vi har også måker her. De hører jo også til ved kysten, ikke midt inne i taigaen her på Finnskogen. Skal bli spennende å se om jeg igjen kan få øye på den.

Ut av fuglekassa

Fluesnapperne har arbeidet iherdig med mating av sine små. Og i dag, da jeg drakk morgenkaffen i hagepaviljongen, selvsagt medbringende kikkert, fikk jeg lønn for min nysgjerrighet. Jeg rakk å få med meg at to av ungene fløy ut. Skjønt fløy, det gikk ikke så fort. Først måtte verden bivånes. De små hadde tydeligvis aldri sett verden utenfor fuglekassas dunkle vegger. Hver og en ble sittende lenge i åpningen, kikkende rundt i den store fugleverdenen utenfor. Og så skjedde underet, "jeg kan fly". Den ene havnet helt over til meg. Landet i ei lita furu, et par meter unna. Dessverre hadde jeg ikke kamera med, så ergerlig, for der ble den sittende ganske lenge, pipende litt til å begynne med, pusset litt på fjærene. Etter en stund kom fuglemamma og fikk etter hvert samlet familien. Og egentlig er det helt utrolig at de klarer å finne igjen sine små, blant alt det andre fuglekvitteret. For her er et yrende liv, alle fuglene ser ut til å ha unger nå.
Og jeg satt tilbake i stolen, takknemlig for igjen å ha fått se dette under, men samtidig litt lei meg fordi vi ikke sees før til våren. Fuglemor sjekket fuglekassa et par ganger, tydeligvis for å være helt sikker på at alle var ute. Og så forsvant de.

Livet i hagen

Jeg er svært glad i fugler og forer derfor stort sett hele året. Dette resulterer i et yrende fugleliv gjennom hele året.

Jeg har fuglekasser omkring i hagen. I år var det unger i tre av kassene: svart/hvit fluesnapper, blåmeis og kjøttmeis. I tillegg vendte rødstrupen tilbake til sin årlige hekkeplass inne i brudespireakrattet. Tobias, min katt, lå stadig på lur for å fange stakkars fuglemor, på sin vei ut av krattet. Men jeg tror ikke han lyktes, jeg har ikke sett noe fjærrester etter rødstruper. Han er heldigvis ingen stor jeger, litt klumsete som han er.

I tillegg til fuglene lever en ekornfamilie sitt glade liv her. For tiden ser jeg et voksent ekorn, samt tre ganske små, som alltid holder følge. To sitter på hver sin side av min røde fuglemater, mens sistemann må klare seg med restene på bakken. Solsikkefrø er yndlingsretten.

Pilfinkene, som har unger nå, koser seg på meisbollene. Det gjør også skjæra, løfter opp bollene, som henger i lange tråder, og plasserer dem over en grein.

Meisbollene er også snadder for ekorn, som utfører akrobatiske øvelser i forsøk på å nå yndlingsmater.