Nøtteliten

Det tordnet og regnet øste ned. Plutselig ser jeg en liten skapning, sittende på vannbrettet utenfor vinduet, tittende inn på meg. Så undersøker han blomsterkassa, der jeg pleier å legge solsikkefrø om vinteren. Deretter farer han opp til festet for materen jeg bruker om vinteren, men der var verken mater eller mat. Vi våknet til tordenvær og et høljende regn i dag. Hvem tenker på å fylle opp fuglematere eller henge ut meiseboller i slikt vær? Men Nøtteliten var sulten og viste det tydelig, der han kikket inn på meg. Rar følelse egentlig, å kunne se et slikt lite vesen inn i øynene, på en halv meters hold. Så snart den verste skura ga seg ble materen fylt opp.

Ny gjest i hagen?

Jeg har av og til lyttet til trillende toner i min hage. Og i dag så jeg den, en løvsanger, i nyperosebusken rett utenfor kjøkkenvinduet, letende etter insekter. Jeg måtte selvsagt frem med fugleboka for å bekrefte hva jeg så. Jeg mener det må være løvsanger, selv om gransangeren er ganske lik. Men, halve tomta mi består av løvtrær, noen furuer er det selvsagt her, men, utenom tuntreet er det heller smått med gran. Dessuten, fargepartiet ved øynene ble feil i forhold til gransangeren, stripen var mørk, slik bildet av løvsangeren viste. Kanskje litt sterkt å snakke om farger, når det gjelder sangere. De er ganske uanselige i så henseende, i motsetning til resten av klientellet i min hage. Ikke har de avgrensede fargepartier som dompap og meiser, ei heller mønstre i fjærdrakten som finker og sisiker. Men, i motsetning til disse, trenger de heller ikke disse fargene for å tiltrekke sin make, det holder med sangen.

Sameksistens

Pilfinkene elsker meisebollene. To og noen ganger tre stykker sitter på hver bolle mens det sitter en hel kø av pilfinker ventene på ledig plass. Bollene snurrer rundt i de lange snørene slik at det minner mest om karuseller.
Av og til kommer ekorn, strever litt med å finne ut hvilken gren som kan brukes for å komme nærmest mulig, , henger opp ned etter bakbeina, heiser opp snørene og gumler i seg bollene.
Nedenfor på bakken leter duene etter rester som har falt ned.

Ekornungene

Tre små ekorn har holdt til i hagen en stund, sittende to stykker på hver side av materen, den tredje henvist til restene på bakken. Lenge hadde de selskap med hverandre, , to og tre i følge etter herandre, men så i går var det sterkestes rett som gjaldt. Intet selskap på den andre siden av materen ble tolerert lenger. Vill jaging og snatring rundt trestammen til den ene flyktet lenger unna.Jeg har hengt opp meiseboller i lange hyssingsnører, for at skjæra ikke skal hakke dem opp. Er snørene for korte haler hun dem bare opp og gumler i seg. Og meisebollene er forbeholdt småfuglene. Men ekornet er selvsagt litt av en akrobat. Hengende ned etter bakbeina klarte han akkurat å nå ned til meisebolla. Slik hang han opp ned og koste seg. To meiseboller gikk ned på høykant.

Min hage

Stedet her består stort sett av et ra, en morene, liggende igjen etter istiden. Jorda er derfor svært sand- og grusholdig, så også i min hage. Og da jeg ikke lenger egner meg for å ligge på kne med luking, har jeg, stort sett, satset på opphøyde bed, fylt opp med en blanding av den opprinnelige sandjorda blandet med veksttorv og kompost. Og i og med at hagen ligger i et såpass kaldt strøk av landet vårt, samt at jeg egentlig har lite tid til hagestell, har jeg stort sett satset på blomstrende busker. Blomstringssesongen her er kort, i mai/juni blomstrer først søtmispel, så brudespirea og deretter syriner. Etter hvert kommer så de ulike rosene i blomst og til sist rosespirea og potentilla.

Tobias og grønnfinken

Et voldsomt rabalder hørtes i buskene bak hagepaviljongen, midt i min daglige kaffekos. Og ut av krattet spretter Tobias, med en stakkars grønnfink i munnen. Og selvsagt hyler mor "FY" og Tobias mister interessen etter et øyeblikks lek. Og vandret avgårde fra mor og en stakkars grønnfink, som så halvdød ut, der den sto med hodet ned i plenen og halefjær rett til værs. Mor selvsagt helt fortvilet, hun klarer ikke å fullføre jobben og ingen Tobias kommer tilbake. Så der ble vi sittende, den stakkars fuglen et par meter fra meg og jeg kikkende på den. Ville den klare seg? Etter en stund rettet den seg opp litt, begynte å nappe litt i noen ferske gressfrø. Så rørte jeg meg litt og fuglen stivnet på ny. Så satt vi der igjen, fuglen stiv av skrekk og jeg urørlig for ikke å skremme. Langt om lenge rørte den på seg, flakset litt med vingene, men virket åpenbart skadet. Den humpet seg med vinger og bein bort under den store grana midt i hagen og forsvant bak hagegrillen. Tobias holdt seg langt borte, var nok dratt på jaktmarker i betryggende avstand fra sin hylende matmor. Og hvor fuglen ble av vites ikke. Ved nærmere ettersyn var den forsvunnet.

Tobias på jakt

Tobias, en eldre langhåret skogskatt som jeg overtok fra min yngste datter, koser seg med jakt i sommer. Først var det mus, har ikke sett flere av dem nå, men de er vel heller ikke spesielt synlige. Men, etter at Tobias flyttet inn ser jeg heller ikke tydelige museganger i gresset når snøen forsvinner, slik jeg så tidligere.
Så startet sesongen med rugende fugler, jeg håper han ikke klarte å ta for mange, har i alle fall ikke funnet mye fjærrester. Men, den stakkars rødstrupen som ruget i brudespirean, jeg undres om den kommer tilbake neste år også. Den har ruget på samme sted i flere år nå. Undres om fugleungene returnerer til fødestedet? Eller er det samme voksne fugl? Jeg tror ikke det, levetiden er neppe så lang.
Og så den mengden med fugl det ble i hagen når alle ungene var flyvedyktige, men ikke hadde forlatt foreldrene ennå. Stakkars Tobias ble helt stresset. Men, en fugl har han lært å holde seg unna, nemlig skjæra. Den lærdommen tror jeg han hadde fått før han flyttet inn her. Ellers hadde skjærene plaget ham, de glemmer aldri. Her er et stort skjærereir, eller ser ut som tre stykker, men handler vel om en utbygging, i ei stor gammel furu midt i hagen. Skjæreungene ser nesten ut som de voksne, men halefjærene er så stutte.
I går hørtes en voldsom krafsing i krattet bak paviljongen. Og ut av krattet spratt en frosk og Tobias. Frosken klarte seg heldigvis over i hagedammen, med Tobias luskende rundt en lang stund. Tobias har et herlig sommerliv i år.

Kjernebiter?

Oppdaget en ny fugl i hagen i dag. Ifølge fugleboka mi var det en kjernebiter, både størrelse, utseende og farger stemte. Og jeg har de siste dagene hørt en, for meg, ukjent fuglelyd. Men kjernebiteren skal normalt ikke holde til på Finnskogen. Den hekker, ifølge boka, langs kysten av Oslofjorden. Men, vi har også måker her. De hører jo også til ved kysten, ikke midt inne i taigaen her på Finnskogen. Skal bli spennende å se om jeg igjen kan få øye på den.