Svarttrosten

Kommer vandrende inn i stua  i dag og der, rett utenfor hagedøra, sitter årets første svarttrost på rekkverket. Helt mattsvart i fargen og med sitt karakteristiske gule nebb og gule ring i øyet. Fuglemateren henger like ved, men trosten er for stor til den. Kanskje det ligger noen små rester på bakken, eller i blomsterkassa, der ekornet har fått sin mat servert. Snøen laver ned og den har søkt ly der. Etter stemmebruken å dømme setter den absolutt ikke pris på dagens vær, for den klager høylydt. Etter en stund flyr den, men når jeg nå kikker bort der igjen, sitter den atter der på samme sted, i ly under takutspringet. Vi setter nok like lite pris på denne aprilspøken naturen spiller oss, både svarttrosten og jeg.

Vår - påske

Vinteren var hard i år, masse snø og noen dager så kaldt at bilen frøs, selv med motorvarmer. Ikke morsomt!
Snøfangeren ble tatt av takras sist vinter og denne vinteren kom før ny rakk å bli satt opp. Og med den kraftige kulda denne vinteren ble snøen liggende på taket, til sist halvmeteren høy. Da mildværet kom ble jeg en dag møtt med et takras som hadde landet hele 6 meter fra husveggen. Og selvsagt sto snøskuffa på innsiden, ved døra. Måtte kjøpe meg en spade for å komme inn, tok meg en god time å komme innenfor døra. Og var absolutt ikke det rette arbeidet for min rygg etter en dag på jobben.
Men nå har våren kommet, selv om snøen enkelte dager fremdeles laver ned. Bokfinken har kommet. De første kom egentlig for over en uke siden. Men så ble det brått minus 15 nattestid, undres om de overlevde?
Men i forgårs landet en ny flokk, som koste seg inne mellom buskene, på jakt etter frørester, enten fra trær/busker eller rester fra meisenes måltider. Meisene henter solsikkefrø fra materen, flyr bort i nærmeste busk/tre, der de kjemper for å hakke hull på skallet med sine små nebb. Litt faller nok ned på bakken fra disse måltider vinteren igjennom.
Påskeværet lar vente på seg i år. Hittil har det vært enten grått eller regn/sludd. Man får bare håpe, samt unne nordlendingene litt godvær.

Lenge siden sist...

Tror jeg ble ganske utslått av at min lille katt døde, maktet liksom ikke å skrive lenger. Men en gang må man jo starte opp igjen.

Det har blitt vinter her på Finnskogen. Forleden var det minus 25, jeg orket knapt gå ut av huset. Nå er det heldigvis bedre.

Sommeren var heller ikke noe spesielt å skryte av i år, ganske kald og fristet litt for lite til uteliv. Golfjakka var fast følgesvenn og dagene med shorts kunne telles på fingrene. Håper det blir bedre til sommeren.

Selv holder jeg på med å bygge garasje, selvsagt ikke egenhendig, der må jeg melde pass. Måtte bygge på annekset, hvilket ble dyrere enn om jeg kunne bestilt en ferdiggarasje, tror jeg. Men muligens har det noe med ustabil grunn, bare grunnarbeidene kostet meg 50 000. Men kanskje meg som ikke har satt meg nok inn i kostnader. Hele byggverket, anneks og garasje blir imidlertid meget bra og selv koser jeg meg med bare å kunne rygge ut, slippe all kosting av snø, skraping av is fra ruter. HERLIG!!!

Nå gjenstår bare litt innvendige arbeider i annekset, rekkverk rundt trappa, som ble gjenbrukt etter flere år bare lagret i hagen, og selvsagt maling og en del elektrikerarbeid. For det skal bli godt med lys, både i og utenfor garasjen.

Våren er kommet!

Snøen ligger ganske høy i hagen ennå, her på Finnskogen. Fremdeles vises bare setet på en gammel plaststol, som har fått overvintre utendørs. Men, man kan se at våren er kommet, snøen har skiftet farge. Den er ikke lenger hvit, men litt skittengrå. Og her om dagen landet en hærskare med bokfink i hagen. Og kjøttmeisene har begynt å kikke inn i fuglekassene, her gjelder nok å være tidlig ute, skal man sikre seg en bra til sin kommende make og barn. Makter ikke å ta meg ut i all snøen for å sikre en av dem med en kork slik at jeg får holdt av en til den årvisst tilbakekommende svarthvite fluesnapperen. Men, jeg har vel litt tid ennå, ingen har begynt med reirbygging.
Så nå venter jeg bare, på svarttrosten. Kanskje han allerede er kommet, bare at jeg ikke har observert ham ennå? Kanskje lander han nå i påsken.
Og kommer den lille rødstrupen tilbake til reirplassen i brudespireakjærret? Våren har så mange gleder - og det er så lenge til vinteren igjen....

Egentlig bare en liten katt, men...

Det har tatt tid å kunne skrive videre på bloggen. Og egentlig trodde jeg ikke det å miste lille Tobias skulle avstedkomme en slik skrivesperre her. Kanskje fordi Tobias og hagen var en enhet på en måte. For Tobias elsket hagen, jaktet på fugl og mus. Hadde sine faste gjemmesteder. Og kom springende mot meg og strøk seg oppetter når jeg satt i lysthuset.
Samtidig er jeg glad for å slippe redselen hver gang noen kjører for fort, hver gang plogen farer forbi eller de store tømmerbilene. For det var nære på at han ble påkjørt flere ganger. Samtidig ville det vært fullstendig dyreplageri dersom han ikke skulle få kose seg ute i hagen. Dessverre holdt han seg ikke bare der, men utforsket også naboers uthus og hager, noe som medførte kryssing av riksvegen.
Men jeg må bare tenke at tiden Tobias fikk her i min hage var en tid han elsket over alt i verden. Og minnes en liten kattepus med stor personlighet, med glede og takknemlighet over at jeg fikk oppleve ham.

Sorg

1. desember ble Tobias påkjørt. Ingen var hjemme her da det skjedde. Jeg forsøkte å rope ham inn da jeg kom fra jobb. Hørte han svarte, med klagende rop fra hagen. Omsider ble han funnet langt innunder den store grana i hagen. Det var helt tydelig at noe var galt, iskald var han. Neste dag bar det til dyrlegen, hvor vi tok røntgenbilde. Komplisert hoftebrudd! Bildene ble sendt videre til dyreklinikken på Kongsvinger for vurdering. Og Tobias ble lagt på drypp. Vel hjemme igjen bygget vi en "sykeseng" og håpet at operasjon var mulig. Svar skulle vi få om 2 dager.

Men det var nok noen indre skader utenom bruddet, for neste dag døde lille Tobias.
Zacha var tydelig bekymret for ham, luktet forsiktig på ham. I 2 dager lette hun etter ham, rundt om i huset, kikket ut av vinduene.
Vi savner Tobiasen vår!

Et yrende liv i hagen

Jeg sitter og drikker min morgenkaffe en søndag morgen, knipser litt med kamera etter hvert som motivet endrer seg. Fra stolen min er det bare vel en meter til matfatet utenfor. Et yrende liv. Meisene plukker med seg frø, de trenger å feste frøet for å hakke hull på skallet. Spettmeisen gjemmer frø i barken på ei furu. Greit å ha litt ekstra mat utover vinteren.

Akkurat denne morgenen var det bare meiser i farta.

Mikkel på visitt

Jeg satt og nøt morgenkaffen. Denne stille stunden tidlig om morgen er uhyre viktig for meg, dagen føles fullstendig ødelagt uten, i alle fall der og da. Så begynner Tobias, katten min, å oppføre seg litt merkelig på ryggen av nabostolen. Han kikker stadig ut, snur seg og så ned på gulvet og vil ut. Men så tidlig vil ikke mor slippe ham ut. Bilene holder sjelden fartsgrensene så tidlig, det er mørkt ute og i mørket er alle katter grå.
På vei ut etter påfyll av kaffe kikker jeg ut gjennom vinduet i hagedøra og der sitter sannerlig en liten tass og koser seg med et kjøttbein Zacha har etterlatt. Ved synet av meg reiser tassen seg og jeg ser det er en rev, ikke spesielt stor, men med en flott hale med hvit haletipp og mørkere bein. Fargen ellers var vanskelig å bedømme, i likhet med katter er også rever grå i mørket. Den snur seg et par ganger, har nok ikke lyst til å forlate det gode beinet, men etter hvert krysser den riksveien og forsvinner mellom husa hos naboen.

Svartmeis på foringsplassen

Stemorsblomstene i den ene blomsterkassa flatet plutselig ut en tid tilbake. Jeg har en mistanke om at Tobias hadde søkt tilhold der, kanskje for å fange fugl, kanskje for å søke tilflukt for annen katt, han er litt pysete. Eller kanskje for å få det store overblikket, man ser tross alt mer fra høyde 130 cm enn fra bare 30.
Så kassa ble igjen et foringsbrett for småfugler. En foringsautomat er i tillegg plassert oppe på veggen, men man ser tydelig at kassa foretrekkes. Jeg har sett opp til 30 stykker der samtidig. Da sitter de i kø på gelenderet og i buskfurua ved siden av, ventende på tur/åpning.

I dag inntok en ny fugl kassa. Svartmeis har jeg ikke sett tidligere i min hage. Svartmeisen er den minste av meisene og var lett å kjenne igjen fra fugleboka, som aldri er langt unna. Til å begynne med så den litt pjuskete ut, men det var tydeligvis bare høstvinden. Det blåser til og med på Finnskogen nå om dagen, og mer enn tidligere år, synes jeg.

Oktober - frost i min hage

Hagemøblene er ryddet inn, bare skjelettet står tilbake av hagepaviljongen. Uværet i helgen, som forårsaket strømbrudd i 3 1/2 time, ryddet også bjerkene for blad. Nå står de nesten nakne. På hagedammen ligger et tynt isdekke, krakelert. Men nyperosene blomstrer ennå, i krampaktig rødt, med frosne knopper. Noen busker er fremdeles grønne, andre rustbrune og rødgule. Tidlig morgen er graset hvitrimet.

Fuglemateren utenfor hagedøren er satt opp og fylt med solsikkefrø. En meisebolle svever under, lik en karusell når en fugl lander der, rundt og rundt, først en vei, så motsatt. Selv stemorsblomstene er frosset nå, solsikkefrø, småfugler og ekorn har overtatt blomsterkassa utenfor hagedøra. Atter kan Tobias og jeg nyte synet av ekorn og fugl på nært hold.

Ekornet har begynt å få vinterfarge, pelsen er blitt litt grålig over ryggen. Og tenk, halen har nærmest midtskill! En stund i dag satt Nøtteliten helt stille i blomsterkassa, litt skjelvende, lyttende, på tobein med forlabbende presset mot brystet. Kanskje været han Tobias, som hadde jaget ekorn i dag morges? Men snart roet han seg igjen, spiste videre. Av og til ser jeg han gjemmer frø i plenen. Undres om de finner det igjen? Neppe, under all snøen som kommer, det er vel bare instinkt.

Spettmeisen gjemmer også frø, dytter dem inn i furubarken. Han finner dem nok igjen, enklere der.