Egentlig bare en liten katt, men...

Det har tatt tid å kunne skrive videre på bloggen. Og egentlig trodde jeg ikke det å miste lille Tobias skulle avstedkomme en slik skrivesperre her. Kanskje fordi Tobias og hagen var en enhet på en måte. For Tobias elsket hagen, jaktet på fugl og mus. Hadde sine faste gjemmesteder. Og kom springende mot meg og strøk seg oppetter når jeg satt i lysthuset.
Samtidig er jeg glad for å slippe redselen hver gang noen kjører for fort, hver gang plogen farer forbi eller de store tømmerbilene. For det var nære på at han ble påkjørt flere ganger. Samtidig ville det vært fullstendig dyreplageri dersom han ikke skulle få kose seg ute i hagen. Dessverre holdt han seg ikke bare der, men utforsket også naboers uthus og hager, noe som medførte kryssing av riksvegen.
Men jeg må bare tenke at tiden Tobias fikk her i min hage var en tid han elsket over alt i verden. Og minnes en liten kattepus med stor personlighet, med glede og takknemlighet over at jeg fikk oppleve ham.

Sorg

1. desember ble Tobias påkjørt. Ingen var hjemme her da det skjedde. Jeg forsøkte å rope ham inn da jeg kom fra jobb. Hørte han svarte, med klagende rop fra hagen. Omsider ble han funnet langt innunder den store grana i hagen. Det var helt tydelig at noe var galt, iskald var han. Neste dag bar det til dyrlegen, hvor vi tok røntgenbilde. Komplisert hoftebrudd! Bildene ble sendt videre til dyreklinikken på Kongsvinger for vurdering. Og Tobias ble lagt på drypp. Vel hjemme igjen bygget vi en "sykeseng" og håpet at operasjon var mulig. Svar skulle vi få om 2 dager.

Men det var nok noen indre skader utenom bruddet, for neste dag døde lille Tobias.
Zacha var tydelig bekymret for ham, luktet forsiktig på ham. I 2 dager lette hun etter ham, rundt om i huset, kikket ut av vinduene.
Vi savner Tobiasen vår!

Et yrende liv i hagen

Jeg sitter og drikker min morgenkaffe en søndag morgen, knipser litt med kamera etter hvert som motivet endrer seg. Fra stolen min er det bare vel en meter til matfatet utenfor. Et yrende liv. Meisene plukker med seg frø, de trenger å feste frøet for å hakke hull på skallet. Spettmeisen gjemmer frø i barken på ei furu. Greit å ha litt ekstra mat utover vinteren.

Akkurat denne morgenen var det bare meiser i farta.

Mikkel på visitt

Jeg satt og nøt morgenkaffen. Denne stille stunden tidlig om morgen er uhyre viktig for meg, dagen føles fullstendig ødelagt uten, i alle fall der og da. Så begynner Tobias, katten min, å oppføre seg litt merkelig på ryggen av nabostolen. Han kikker stadig ut, snur seg og så ned på gulvet og vil ut. Men så tidlig vil ikke mor slippe ham ut. Bilene holder sjelden fartsgrensene så tidlig, det er mørkt ute og i mørket er alle katter grå.
På vei ut etter påfyll av kaffe kikker jeg ut gjennom vinduet i hagedøra og der sitter sannerlig en liten tass og koser seg med et kjøttbein Zacha har etterlatt. Ved synet av meg reiser tassen seg og jeg ser det er en rev, ikke spesielt stor, men med en flott hale med hvit haletipp og mørkere bein. Fargen ellers var vanskelig å bedømme, i likhet med katter er også rever grå i mørket. Den snur seg et par ganger, har nok ikke lyst til å forlate det gode beinet, men etter hvert krysser den riksveien og forsvinner mellom husa hos naboen.

Svartmeis på foringsplassen

Stemorsblomstene i den ene blomsterkassa flatet plutselig ut en tid tilbake. Jeg har en mistanke om at Tobias hadde søkt tilhold der, kanskje for å fange fugl, kanskje for å søke tilflukt for annen katt, han er litt pysete. Eller kanskje for å få det store overblikket, man ser tross alt mer fra høyde 130 cm enn fra bare 30.
Så kassa ble igjen et foringsbrett for småfugler. En foringsautomat er i tillegg plassert oppe på veggen, men man ser tydelig at kassa foretrekkes. Jeg har sett opp til 30 stykker der samtidig. Da sitter de i kø på gelenderet og i buskfurua ved siden av, ventende på tur/åpning.

I dag inntok en ny fugl kassa. Svartmeis har jeg ikke sett tidligere i min hage. Svartmeisen er den minste av meisene og var lett å kjenne igjen fra fugleboka, som aldri er langt unna. Til å begynne med så den litt pjuskete ut, men det var tydeligvis bare høstvinden. Det blåser til og med på Finnskogen nå om dagen, og mer enn tidligere år, synes jeg.

Oktober - frost i min hage

Hagemøblene er ryddet inn, bare skjelettet står tilbake av hagepaviljongen. Uværet i helgen, som forårsaket strømbrudd i 3 1/2 time, ryddet også bjerkene for blad. Nå står de nesten nakne. På hagedammen ligger et tynt isdekke, krakelert. Men nyperosene blomstrer ennå, i krampaktig rødt, med frosne knopper. Noen busker er fremdeles grønne, andre rustbrune og rødgule. Tidlig morgen er graset hvitrimet.

Fuglemateren utenfor hagedøren er satt opp og fylt med solsikkefrø. En meisebolle svever under, lik en karusell når en fugl lander der, rundt og rundt, først en vei, så motsatt. Selv stemorsblomstene er frosset nå, solsikkefrø, småfugler og ekorn har overtatt blomsterkassa utenfor hagedøra. Atter kan Tobias og jeg nyte synet av ekorn og fugl på nært hold.

Ekornet har begynt å få vinterfarge, pelsen er blitt litt grålig over ryggen. Og tenk, halen har nærmest midtskill! En stund i dag satt Nøtteliten helt stille i blomsterkassa, litt skjelvende, lyttende, på tobein med forlabbende presset mot brystet. Kanskje været han Tobias, som hadde jaget ekorn i dag morges? Men snart roet han seg igjen, spiste videre. Av og til ser jeg han gjemmer frø i plenen. Undres om de finner det igjen? Neppe, under all snøen som kommer, det er vel bare instinkt.

Spettmeisen gjemmer også frø, dytter dem inn i furubarken. Han finner dem nok igjen, enklere der.

September - høsten kommer

Var dette årets siste kaffekos? +15 grader i dag og sola tittet frem av og til. Hagemøblene står fremdeles med puter, jeg måtte bare nyte denne muligheten. Kanskje siste gang mine røde hagesko med bier skulle brukes? Jeg pakker hagekurven med termokanne og kopp, samt litt kjeks, ifører meg en deilig golfjakke og strener ut til hagepaviljongen. Det er ren nytelse, selv om sola stort sett glimrer med sitt fravær. Hundeglam i det fjerne, er visst trekkhundmøte i nabolaget. Duene sitter og halvsover på den lange greina over fuglemateren. De klamrer seg fast til den med jevne mellomrom, prøver å få tak i noen frø. Men stort sett spiser de restene på bakken. Tobias kommer vandrende, lykkelig over at mor igjen er i hagen, kjæler seg omkring føttene mine og forsøker å markere, "jeg eier deg jeg mor." Heldigvis er han kastrert. Plutselig får han øye på en fugl i nærheten og smyger seg av gårde. Men, denne gang lykkes han ikke. En stund etter farer han gjennom hagen, med ørene vendt bakover og halen i en vinkel til siden. Et eller annet har skremt ham, uvisst hva. Han er litt pysete etter en slosskamp med en annen katt for en stund siden. Den morsomheten kostet mor 600 kroner hos dyrlegen og Tobias et gjenklistret øye. Heldigvis var det bare en byll over øyet, men for et slit med å få i en høyst motvillig katt medisiner.

Alle trekkfuglene ser ut til å ha forlatt hagen, i alle fall er ingen synlige. Bare duene, en skjære som spankulerer omkring og et par kjøttmeier er å se.
Nyperosene blomstrer ennå, med store orange nyper i tillegg. Et par andre roser også lyser rødt. Og potentillaen er i full blomst nå, med lysende gule blomster.
Bjerkene begynner å bli temmelig gule og litt glisne i bladverket. Det synes på gressbakken under.
Og jeg blir sittende en lang stund, ser meg omkring, nyter søndagsstillheten. Få biler passerer. Og begynner å legge planer for neste år, ønsker meg en grillplass, helst med tak over og benker rundt. Et sted der man kan sitte og spise samtidig. Det er absolutt plass til det i min hage. Men er neppe gratis å bygge. Men, hvor mye vil den bli brukt??? Vi får se, kanskje - kanskje ikke...

Putene får ligge i stolene i dag, kanskje blir det en ny anledning neste helg? Men, markisene bør heves, har brent meg på det før, at de var umulig å få tørre før det plutselig snødde. Pene er de ikke lenger, etter 20 års bruk, men fremdeles fullt brukbare og det er vel det viktigste.

Jeg vandrer rundt huset. Det er alltid en nytelse, å kunne gå rundt huset. Jeg har tidligere bodd både i rekkehus og blokk. Praktisk selvsagt, men du så deilig å kunne sitte i fred ute, uten nære gjenboere, uten å være nødt til å prate når du ikke føler for det. Uten å høre andre mennesker med driller som borer i betongvegger. Bare fuglekvitter og litt hundeglam i det fjerne, samt en bil i ny og ne. Stillhet er en gave man bør nyte - i sin hage.

August i min hage

Det har dannet seg nyper på rosebuskene. Ennå ser de kjedelig grønne ut, men blir snart røde og fristende for småfuglene. Bærene på søtmispelene er fortært allerede. Potentillaen blomstrer dårlig i år, kanskje det var for tørt i varmeperioden og for vått senere. Bare en enslig rose hist og pist som blomstrer, samt en liten staude som fulgte med en av syrinene fra hagesenteret i fjor. Den er hvit med store blomster og er kommet igjen nå i år.

Svalene har nok reist sørover, jeg verken ser eller hører dem lenger. Men linerlene og rødstrupen holder fremdeles stand, enn så lenge. Men i natt sank temperaturen ned til bare en plussgrad, i klarværet. Men i helgen var det godt og varmt ute. Ekornet danset i trærne, gråtrosten jaktet på meitemark. Selv svarttrosten var i farten, fløy opp fra skjulestedet under hagetrappa da pus skulle ut.

Jeg ser ut på hagedammen og undres, når får jeg gjort noe med den? Ugresset har tatt fullstendig overhånd. Alle staudene som en gang sto der, er døde, kvalt av ugress. Jeg egner meg nok best til busker, siden luking ikke er min sterke side. Men Zashas løpestreng går rett over dammen. Da egner det seg dårlig med busker, hun ville bare sette seg fast. Får se om jeg får gjort noe med dammen neste sommer.

Rødstrupen

Med Tobias på evig fuglejakt i dette paradis av fugler sier det seg selv at noen av og til går med. Men, heldigvis ikke mange. Tobias er litt klumsete, ikke den store jegeren. Og neppe spesielt sulten! Men, selvsagt er jaktinstinktet der, han er tross alt en katt. Så jeg var meget redd for den lille rødstrupen, som ruget i spireabusken. Men, jeg tror det har gått bra. I går så jeg en nusselig liten rødstrupe, sittende på ryggen av en hagestol, fløy noen små runder, tilbake til hagestolen igjen, nippet litt til vannet i dammen og fløy bort. Så kommer den kanskje igjen neste år også.

Nøtteliten

Det tordnet og regnet øste ned. Plutselig ser jeg en liten skapning, sittende på vannbrettet utenfor vinduet, tittende inn på meg. Så undersøker han blomsterkassa, der jeg pleier å legge solsikkefrø om vinteren. Deretter farer han opp til festet for materen jeg bruker om vinteren, men der var verken mater eller mat. Vi våknet til tordenvær og et høljende regn i dag. Hvem tenker på å fylle opp fuglematere eller henge ut meiseboller i slikt vær? Men Nøtteliten var sulten og viste det tydelig, der han kikket inn på meg. Rar følelse egentlig, å kunne se et slikt lite vesen inn i øynene, på en halv meters hold. Så snart den verste skura ga seg ble materen fylt opp.