Tobias og grønnfinken

Et voldsomt rabalder hørtes i buskene bak hagepaviljongen, midt i min daglige kaffekos. Og ut av krattet spretter Tobias, med en stakkars grønnfink i munnen. Og selvsagt hyler mor "FY" og Tobias mister interessen etter et øyeblikks lek. Og vandret avgårde fra mor og en stakkars grønnfink, som så halvdød ut, der den sto med hodet ned i plenen og halefjær rett til værs. Mor selvsagt helt fortvilet, hun klarer ikke å fullføre jobben og ingen Tobias kommer tilbake. Så der ble vi sittende, den stakkars fuglen et par meter fra meg og jeg kikkende på den. Ville den klare seg? Etter en stund rettet den seg opp litt, begynte å nappe litt i noen ferske gressfrø. Så rørte jeg meg litt og fuglen stivnet på ny. Så satt vi der igjen, fuglen stiv av skrekk og jeg urørlig for ikke å skremme. Langt om lenge rørte den på seg, flakset litt med vingene, men virket åpenbart skadet. Den humpet seg med vinger og bein bort under den store grana midt i hagen og forsvant bak hagegrillen. Tobias holdt seg langt borte, var nok dratt på jaktmarker i betryggende avstand fra sin hylende matmor. Og hvor fuglen ble av vites ikke. Ved nærmere ettersyn var den forsvunnet.